Den måtte jo komme, dagen da alt gikk galt. Den startet ganske greit, vi pakket oss ut av huset i Auckland og satt oss i den fullstappede bilen. GPSen var på og vi skulle til flyplassen. Jeg var imidlertid uenig med frk GPS og insisterte på å kjøre en annen vei. Dessverre hadde dama rett og jeg tok feil, så vi måtte av motorveien og snu. Vi hadde egentlig tom tank i går, så med null bensin og en liten omvei, var det bare å svingte innom nærmeste bensinstasjon. Fylte for det vi hadde av kontanter, etter å ha fått hjelp til å få noe som helst liv i den pumpa. På veien igjen, ny bensinstasjon ved flyplassen og på ny måtte personalet hjelpe da pumpa nektet å ta kortet mitt. Kjørte mot flyplassen helt til jeg kom på at Apex ikke har levering på selve flyplassen, så ny programmering av GPSen og et par runder i rundkjøringen og vi var pa vei tilbake for å finne Apex. Vi fant, vi fant!

Puh. Kom oss på shuttlebussen og fikk lastet all bagasjen på en tralle da vi kom frem til innenlands terminalen. Hadde nesten glemt at vi ikke skulle utenlands, men rakk akkurat å si fra at vi skulle til Domestic-terminalen. Bagasjen lå pent på tralla i ca 1 min før alt skle av og rett ut i veien. Godt assortert utvalg av koffert, bager og sekker lå strødd og blokkerte fint for både gående og kjørende. Plasserte elsdstemann på en benk og hentet en tralle til og fikk fordelt bagasjen på to traller. Det gikk bedre.

Innsjekk. Bagasjebåndet var ødelagt og all bagasje måtte bæres til oversizesjekkinn – fikk vi beskjed om. I det vi skulle gå dit begynte båndet å virke igjen, mannen avgårde med barnevognen til oversizedinnsjekk og jeg i køen med to traller og to unger. Det måtte jo gå galt. Lett panikk, men mannen kom tilbake og vi fikk lempet all bagasjen på båndet.

Gaten. Ok, vi gikk til gate 31. Fikk i oss den medbragte maten og med siste bit i munnen kom beskjeden om ny gate: 32. Ok, pakket sammen og gikk til ny gate. Etter 10 minutter kom kontrabeskjeden: gå tilbake til gate 31. Fikk endelig boarde fra gate 31 og fant plassene våre. Rigget oss til, fant Peppa gris og en spennende dokumentar til oss andre og gledet oss til take off. Det skjedde selvfølgelig ikke. Fikk beskjed om at dekket var ødelagt og måtte byttes, og at vi enten måtte bli sittende og vente en time til det var fikset eller få et annet fly. Nok en kontrabeskjed: av flyet og vent på videre beskjed. Alle av. Ventet en times tid og så fikk vi boarde det samme flyet med nytt dekk. Fant plassene igjen, og kunne fortsette Peppa gris, inntil sikkerhetsrutinen skulle på, da sa inflightsystemet takk for seg. Skjermen gikk i dvale og Peppa forsvant.

Minstemann ville selvfølgelig ikke sovne og eldstemann kjedet seg. Det hjalp skikkelig på stemningen. En annen baby skrek, og jeg var sjeleglad for at våre barn i det minste ikke skrek. Så begynte minstemann selvfølgelig å gråte.

Det går likar no
Vi fikk en cookie og en kopp kaffe, Peppa fant veien tilbake! Minsten sovnet og eldstemann fikk etterlengtet underholdning. Du skal se det ordner seg!

Nei da.
Vi ankom Queenstown og kom oss inn i ankomsthallen. Der var det en Simen Summe-lekemaskin som eldstemann ville sitte på, mens vi andre gjerne ville gå videre og hente bagasjen og leiebilen. Vi kom oss omsider til bagasjebåndet og fikk med oss mye bagasje, så jeg gikk med en unge og stilte meg i leiebilkøen. Da vi hadde stått i kø lenge og vel, bestemte eldstemann seg for å gå avgårde for å finne Simen Summe. Det syns ikke mor var okay, så han ble innhentet på veien. Hylende gikk vi tilbake til køen. En av damene bak skranken forbarmet seg over oss (dvs. meg) og ga eldstemann en strålende fin lekebil. Stor suksess i flere minutter. Mannen dukket opp og kunne meddele at kofferten vår ikke var med på flighten, men kanskje den kom med neste.

Neste flight var selvfølgelig også forsinket, men den landet da, og jammen kom kofferten! Da var det bare å skifte en stinkende bleie og finne bilen. Dagens første positive vending, leibilen var en splitter ny Toyota Rav4, fancysmancy. Nice wheels!

Dro innom nærmeste butikk og fikk handlet litt mat, kranglet litt med eldstemann og trøstet en litt sliten minstemann. Så satte vi kursen for gården “vår” og håpet på det beste. Det skulle vise seg at uflaksen var over, vi hadde funnet vårt paradis!

image